Exhibition in Helsinki September 20 – October 9, 2016

Welcome to the opening of the exhibition REPORT FROM PARALLEL REALITIES
Tirsdag / Tuesday 20.09 at 6 pm
The Norwegian Embassy in Helsinki will open the exhibition.
The artist will be present
Galleriets åpningstider / opening hours:
Tue – Fri 11am – 6pm,
Sat – Sun 12pm – 4pm
http://avagalleria.com/events/calina-pandele-yttredal/

img_7353

dsc02694

dsc02705

img_7338

dsc02685

Advertisements

THE UNIVERSE INSIDE THE GLASS BALL

The glass ball I created at Hadeland Glassverk is compact with air bubbles. As the largest compact glass ball the famous glass factory has created, with its 26 cm in diameter and 22 kg, it had to stay for more than two months in the cooling furnace. It is clear and reflects the light and landscape around, while providing access to a whole inner world. It acts like a prism and a magnifying glass, a micro – macro universe. Illuminated by both natural light and with changing Led lighting scenarios, it is in constant flux as part of lighting sculpture “Wind-Eye”, permanently located on a viewpoint at Kunstpark Tranøy, in Hamsuns rike.

Gjennomlyst1Lav

Gjennomlyst5

Omslag alt1

P1140431P1140519

P1140447

P1140471

P1140512

P1140431P1140457

P1140431 P1140442 P1140463 P1140465

P1140487 P1140503

P1140504P1140506P1140525 P1140547

P1140531 P1140542

ESSAY BY ART CRITIC LARS ELTON

Det mulige landskapets skjulte karakter

Lars Elton

Hva er egentlig et «mulig landskap»? I Calina Pandele Yttredals bilder blir landskapet en metafor for mentale tilstander, et imaginært bilde på alt det vi kan forestille oss i vårt møte med oss selv og verden rundt oss.

Naturgjengivelsene i Calina Pandele Yttredals malerier gjør det fristende å spekulere på hvor akkurat den fossen eller den isbreen befinner seg. Bildene er av et slikt slag at vi som betrakter dem lett kommer i tanker om at dette, det virker da kjent: – Det landskapet der, det har jeg sett før. Den fossen der må da finnes på Vestlandet. Jeg tror jeg har vært der, tenker jeg, og lar meg forlede til å gå den lette veien inn i bildene.

Det er ingen tvil om at Calina Pandele Yttredals bilder inviterer oss inn i en imaginær verden. Bilder er bilder, ikke virkelighet. Men maleriene er inkluderende fordi de viser noe som er gjenkjennelig og fattbart. Likevel finnes ikke disse landskapene i virkelighetens verden. De er «possible landscapes», muligheter som er konstruert i kunstnerens hode. Hun skaper sine egne visjoner ut fra en akkumulasjon av bilder hun har sett gjennom årene. Maleriene er bygget på en blanding av minner, erfaringer, bilder og konkrete landskap.

Den greske filosofen Heraklit påpekte at du ikke kan stige ned i den samme elven to ganger. Elven er der den var sist gang du så den, men det er ikke det samme vannet som strømmer forbi nå. På samme måte peker Calina Pandele Yttredals mulige landskap på det faktum at naturen (og virkeligheten) er en evigvarende prosess av endringer. Denne erkjennelsen medfører at de erfaringer du gjør alltid må tas opp til revisjon. I møtet med virkelighetens evige foranderlighet har du ingen garanti for at gårsdagens erfaringer er gyldige i dag. Og selv om Calina Pandele Yttredals malerier fryser tiden, er det konkrete bildet først og fremst en syntese eller en sammenfatning av mange mulige erfaringer. Denne enkle erkjennelsen er med og bygger fascinasjonskraften i Calina Pandele Yttredals malerier.

At disse mulige landskapene er iscenesettelser gjør dem ikke mindre gyldige. Fra mitt perspektiv blir Calina Pandele Yttredals kunst et bilde på den skjøre balansen som eksisterer i samspillet mellom natur og menneske. Vi lever i en tilstand der klimaet påvirkes av drivhuseffekten, der små temperatursvingninger har enorme konsekvenser, og naturkatastrofene kommer tett som hagl. Det er vanskelig å ta inn over seg alvoret i det som ikke rammer oss direkte, og det er ikke rart mange blir immune mot miljøtrusselen. Derfor trenger vi stadige påminnelser om den menneskeskapte trusselen som manifesteres i naturens skjulte krefter. Det er denne kraften som ligger som en udefinerbar uro og en skjult understrøm i Calina Pandele Yttredals bilder. De presenterer «mulige landskap» med tilsynelatende idylliske motiver som skildrer landskap helt på kanten av katastrofen. Bak idyllen lurer sammenbruddet.

I middelalderens katedraler fikk menneskeheten en revolusjonerende ny opplevelse. Ved hjelp av nye, arkitektoniske konstruksjonsprinsipper og nye metoder for å lage og montere farget glass kunne tidens arkitekter og kunstnere skape store glassmalerier som fortalte bibelhistorien i bilder. Glassmaleriene formidlet Guds lyskraft, og lysets og fargens intensitet blir formidlet uavbrutt. Den nye teknikken ble et viktig element i å fenge og fange middelaldermenneskets gudstro, og med sin gjennomskinnelige intensitet var glassmaleriene en viktig del av religionens fascinasjonskraft.

I våre dager kjenner vi igjen noen av de samme utfordringene i måten Calina Pandele Yttredal jobber med sine malerier. En av hennes oppgaver er hvordan hun kan få lyset til å bli en mer aktiv deltager i bildet. En løsning er at hun maler lag på lag og bygger opp overflaten av tynne, gjennomskinnelige sjikt med maling.

Hun forklarer at det er vanskelig  åsi hvor mange lag det kan bli. Det er prosesser som bestemmes av bildet, noen sitter raskt, andre trenger mer tid. Enkelte ganger kan det komme opp i tyve lag maling, men overflaten blir ikke tykk og overlesset av den grunn. Hun jobber med tynne lag, og hun bruker forskjellig medier med ulike egenskaper for å bygge opp et bilde. Malingen kan være matt, blank, opak, gjennomskinnelig. Ulike egenskaper skaper varierende resultater, og forskjellige bilder trenger ulike metoder. Uttrykket i overflaten skapes av både farge, malingen og penselstrøkets karakter og måten malingen legges på.

Metoden hun bruker er ikke en teknikk for teknikkens skyld. I stedet for illusjonen som følger med et konvensjonelt perspektiv kommer dybden i Calina Pandele Yttredals malerier av mange lag og tynne sjikt. Hun jobbet lenge med oljemaling, men har etter hvert gått over til akrylmaling. Den byr på et stort spekter av muligheter samtidig som den i stor grad ivaretar oljefargenes kvaliteter. Hun jobber nærmest som en alkymist og blander inn ulike medier for å fremkalle en konsistens og temperatur som tilfører maleriet lignende kvaliteter som kan sees i ulike fenomener i naturen. Hun bruker blant annet interfererende og iriserende farger som gir noe av den samme perlemoreffekten som du kan se på fuglers fjær, insekter, og sommerfuglers vinger – slik at lyset reflekteres i spekteret som et prisme i miniatyr. Resultatet er at maleriets overflate har
ulik effekt avhengig av hvilken vinkel og i hvilket lys du ser det i. Dette bidrar til at bildene opprettholder sin fascinasjonskraft over tid og at de blir et uttrykk for tanken på forandringens nødvendighet.

Landskapsmaleriet har lange tradisjoner i norsk og internasjonal kunst. I renessansen utviklet kunstnerne perspektivet, og landskapet ble en del av bildene. Selve malingen ble utført i atelieret. Da malingstuben ble introdusert i 1841 medførte det en revolusjon fordi kunstnerne nå kunne stå ute i naturen og jobbe direkte med oljemaling på lerret. Friluftsmaleriet skapte en ny mulighet for realistiske gjengivelser. Bildene ble mer autentiske fordi de ikke hadde gått omveien om skisseblokken og bearbeidelsen i atelieret. Med impresjonismen ble friluftsmaleriet opphøyet til den eneste gyldige arbeidsmetoden, men senere ble metoden diskreditert når ekspresjonismen rettet oppmerksomheten mot gjengivelsen av menneskets og kunstnerens indre liv.

I Calina Pandele Yttredals tilfelle er ikke friluftsmaleriet et alternativ. Hun jobber med bildene i atelieret, og bygger opp motivene i sitt eget hode. Men sjelden ser vi bilder som i samme grad som i disse maleriene fanger naturopplevelser helt på kanten: Det er isbreer som kan kalve når som helst, det er fossefall som eksploderer idet vannet treffer bunnen, det er grotter der du ikke vet hvordan du skal finne veien ut. Landskapene i hennes bilder bygger seg opp foran dine øyne, de konfronterer både blikket og forestillingsevnen. Menneskene hun har malt inn i bildene fremstår som små observatører i den store sammenhengen. Samtidig er de våre representanter, ikke minst fordi de er malt uten identifiserende detaljer som kunne gjort dem til personer.

Maleriene eksisterer i denne vekslingen mellom idyll og katastrofe, mellom personlig identifikasjon og almen erfaring. Calina Pandele Yttredals bilder balanserer på en knivsegg som viser seg å være meningsbærende på et plan som vanskelig lar seg fatte ved første øyekast. Jeg har fulgt kunstnerens arbeid over en lang periode, og med forberedelsene til utstillingen i Gallery Artifact i New York i september kulminerte et langvarig engasjement. Utstillingen bar tittelen «Through Possible Landscapes». Utstillingen i Oslo har fått tilføyelsen «Part II», noe som blant annet skyldes at hun har utviklet tematikken med flere nye malerier. Utstillingen i Galleri Arctandria oppleves mer fullendt fordi de nye bildene kompletterer en motivkrets og et engasjement som oppleves å ha stor gyldighet. Midt oppi alt det vakre er dette bilder som setter vår opplevelse av verden i perspektiv. Det er godt å se en utstilling som har mange aspekter, og som møter publikum med estetiske og etiske utfordringer de ikke aner er der før de investerer litt tid.

Lars Elton er frilansjournalist, kritiker og redaktør. Han er kunst – og arkitekturkritiker i Dagsavisen og VG og skriver om kulturrelaterte emner i et bredt utvalg publikasjoner.